Statens innkrevingssentral gjorde i 2005 en avtale med Hewlett-Packard om kjøp av en high-end enterprise-server type HP SuperDome #1. En server av typen HP SuperDome #3, er beregnet til å kjøre tunge programmer for bedrifter som krever mye prosesseringskraft. I avtalen var det en opsjon om at Hewlett-Packard, kostnadsfritt for oppdragsgiveren, skulle oppgradere serveren med nytt chipsett og medfølgende komponenter når dette forelå. En HP SuperDome-server må produseres på bestilling til hver enkelt kunde, og det er bare Hewlett-Packard som kan levere HP SuperDome inkludert Critical Support-avtale, med de krav og garantier som ligger i denne.

Etter omorganiseringen av den sivile rettspleien ble deler av innkrevingssentralen datasystem imidlertid utvidet med ny funksjonalitet og nye brukere. Systemet, kalt SIAN, ble satt i drift i 2006. Økt antall brukere og økt saksmengde resulterte i behov for økt kapasitet på serveren. På denne bakgrunn ba oppdragsgiveren Hewlett-Packard om et alternativt tilbud på en helt ny server, med betydelig utvidet kapasitet, hvor det også skulle være en del av avtalen at Hewlett-Packard tok den gamle serveren i innbytte. Dette tilbudet skulle komme i tillegg til den opsjon som allerede forelå i avtalen fra 2005, om kostnadsfri oppgradering med nytt chipsett.

Ulovlig direkteanskaffelse

Dette er en ulovlig direkteanskaffelse, mente KOFA i sak nr. 2009/131. Innkrevingssentralen mente det dreide seg om innbytte, men det ble avvist av klagenemnda. Ettersom det skulle erverves en ny og annen type server, med blant annet bedre kapasitet og oppdatert teknologi, som det betales 8 516 000 kroner for, er det lite tvilsomt, konstaterte nemnda, at det foreligger en anskaffelse etter regelverket om offentlig anskaffelser.

Heller ikke unntaksbestemmelsen (§ 14–4 bokstav fI i forskriften kunne benyttes her. Unntak kan benyttes i slike tilfeller der det kan være økonomisk mest fordelaktig for oppdragsgiver å foreta anskaffelsen fra den opprinnelige leverandør. Oppdragsgiveren bør likevel alltid vurdere om en anbudskonkurranse vil sikre en mer effektiv anskaffelse.

For at unntaket skal kunne benyttes, må anskaffelsen være en ”tilleggsleveranse i en varekontrakt”. Det følger av ordlyden at formålet med tilleggsleveransen må være enten delvis fornyelse eller en utvidelse av allerede foretatte leveranser. Av departementets veiledning fremkommer det at det må være en naturlig sammenheng mellom den opprinnelig hovedleveransen og den nye leveransen, for at det skal anses å foreligge en tilleggsleveranse.

Tolkes restriktivt

KOFA konstaterer imidlertid at det i foreliggende sak verken er  tale om en delvis fornyelse eller en utvidelse av eksisterende leveranse. Klagenemnda viser til at § 14–4 bokstav f er en unntaksbestemmelse som skal tolkes restriktivt. Innkrevingssentralen hevdet at de, som følge av et allerede eksisterende kundeforhold, har fått en meget gunstig pris fra leverandøren, med en betydelig rabatt. Etter klagenemndas oppfatning har dette ikke betydning for spørsmålet om bruk av unntaksbestemmelsen, og konkluderte med at bestemmelsen ikke kunne benyttes.

Mer om IKT-anskaffelser, se her