Ofte stilte spørsmål om forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter

Her har vi samla ofte stilte spørsmål og forklaringar som er relevante for forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.

Publisert: 15. des 2017, Sist endra: 28. nov 2018

Hva ligger i kontrollplikten?

I et brev til Difi av 10. april 2013 svarte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) på hva som  ligger i forskrift om lønns og arbeidsvilkårs begrep «nødvendig kontroll»

Svaret fra ASD

Hva ”nødvendig kontroll” innebærer vil måtte bero på en konkret vurdering. F. eks. vil det ikke nødvendigvis være samme behov for kontroll der hvor det inngås nye avtaler med leverandører som oppdragsgiver har samarbeidet med tidligere og som oppdragsgiver kjenner som seriøse og lovlydige virksomheter. Ved inngåelse av kontrakter med ”nye” og for oppdragsgivere ukjente virkomheter vil det kanskje innledningsvis være behov for mer omfattende dokumentasjon og kontroll, mens kontrollen kan gå over i mer ”stikkprøveform” dersom oppdragstakerne viser seg seriøse. 

Merknadene til § 6 i forskriften om informasjons- og påseplikt og innsynsrett, som gjelder i tilknytning til allmenngjøringsforskrifter, vil også kunne gi veiledning i vår sammenheng: «I følge bestemmelsen er påseplikten en plikt til å iverksette systemer og rutiner for å undersøke og om nødvendig følge opp at arbeidstakere hos oppdragstakere har lønns- og arbeidsvilkår i overensstemmelse med allmenngjøringsforskrifter, men uten at hovedleverandør, bestiller eller den som eier eller driver petroleumsanlegg eller rørledningssystemer (heretter omtalt med samlebetegnelsen oppdragsgiver) selv får et direkte ansvar for arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Dette ansvaret skal fremdeles ligge på arbeidsgiver.

Påseplikten vil etter fjerde ledd andre punktum kunne oppfylles for eksempel ved at oppdragsgiver informerer om gjeldende allmenngjøringsforskrifter, stiller som kontraktsvilkår at oppdragstaker etterlever slike forskrifter, og ved stikkprøver innhenter dokumentasjon på arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. Slik dokumentasjon vil kunne innhentes på grunnlag av en kontraktsforpliktelse for underentreprenører/underleverandører til å fremlegge egnet dokumentasjon på forespørsel.

Det angitte eksemplet i forskriften må forstås slik at dersom oppdragsgiver på en tilfredsstillende måte har gjennomført et system i tråd med eksemplet, vil påseplikten måtte anses som oppfylt. Det åpnes imidlertid for at det kan tenkes alternative systemer og rutiner som vil kunne oppfylle forskriftens krav om å påse at allmenngjøringsforskrifter etterleves. Forskriften gir med andre ord virksomhetene et visst skjønnsmessig spillerom. Eksempelvis vil det neppe være behov for at oppdragsgiver går like omfattende til verks der leverandør/underleverandør gjennom tidligere samarbeid er godt kjent for oppdragsgiver som en seriøs og lovlydig virksomhet. I alle tilfeller må det anses som et minimumskrav at oppdragsgiver har god oversikt over og kan redegjøre for hvilke virksomheter som er leverandører og underleverandører.

Selv om det ikke stilles noe formelt krav om dette i forskriften, understrekes det at det i mange tilfeller vil være hensiktsmessig at oppdragsgiver kontraktsfester at manglende etterlevelse av allmenngjøringsforskrifter er et kontraktsbrudd som vil bli sanksjonert, f.eks. gjennom at vederlag vil bli holdt tilbake. Flere virksomheter har rutinemessig slike kontraktsklausuler allerede i dag.

En nærliggende konsekvens av at oppdragstaker ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til allmenngjøringsforskrifter, kan være at oppdragsgiver ikke vil ønske å inngå ytterligere avtaler med den aktuelle virksomheten. Selv om det ikke er innført noen varslingsplikt, bør oppdragsgivere dessuten melde fra til Arbeidstilsynet eller Petroleumstilsynet dersom det oppdages brudd på allmenngjøringsforskrifter eller det foreligger en begrunnet mistanke om slike brudd.

I henhold til allmenngjøringsloven § 8 første og andre ledd skal Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet føre tilsyn med at påseplikten etterleves. Dersom det avdekkes brudd, vil etatene kunne ta i bruk sine ordinære virkemidler, det vil si pålegg, tvangsmulkt og stansing.

Som nevnt innebærer ikke påseplikten at oppdragsgiver skal overta arbeidsgivers ansvar for å sørge for at arbeidstakere har lønns- og arbeidsvilkår etter allmenngjøringsforskrifter. Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet skal fortsatt føre tilsyn med at arbeidsgiver følger opp dette ansvaret. Plikten strekker seg heller ikke så langt som til å gå inn i underleverandørers virksomhet for å « etterforske » hva som er de reelle forhold ved mistanke om for eksempel doble sett kontrakter eller lignende. Disse grensedragningene innebærer blant annet at det vil kunne tenkes tilfeller der tilsynsetatene avdekker brudd på allmenngjøringsforskrifter, men uten at det samtidig kan konstateres brudd på påseplikten.

Som et eksempel på en mulig modell for å gjennomføre påseplikten, kan det vises til den angitte kontraktsklausulen i rundskriv Nr. 2/2005 Løns- og arbeidsvilkår for arbeidarar som utførar tenestekontraktar og byggje- og anleggskontraktar for staten, se nedenfor. Det gjøres oppmerksom på at rundskrivet som implementerte ILO-konvensjon nr. 94 om arbeiderklausuler i offentlige arbeidskontrakter for staten, nylig er erstattet av forskrift 8. februar 2008 nr. 112 om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter. Klausulen går noe lenger enn det som kreves i henhold til påseplikten idet den også regulerer sanksjonsspørsmålet. Klausulen har følgende utforming:

« Leverandøren skal syte for at tilsette i eigen organisasjon og tilsette hos eventuelle underleverandørar ikkje har dårlegare løns- og arbeidsforhold enn det som følgjer av [ ... ]. Dette gjeld berre for tilsette som direkte medverkar til å oppfylle kontrakten. Leiaren av verksemda er ansvarleg for at denne regelen vert etterlevd.

Alle avtaler leverandøren inngår som inneber utføring av arbeid under denne kontrakten skal innehalde tilsvarande føresegner.

Dersom leverandøren ikkje etterlever klausulen, har oppdragsgjevaren rett til å halde tilbake delar av kontraktssummen til det er dokumentert at forholdet er i orden. Summen som blir tilbakehalden skal svare til ca. 2 gonger innsparinga for arbeidsgjevaren.

Leverandøren skal på oppmoding leggje fram dokumentasjon om dei løns- og arbeidsvilkåra som vert nytta. Dokumentasjonsplikta omfattar også underentreprenørar (underleverandørar).»

Merknadene til bestemmelsene i forskriften følger som vedlegg til forskriften, se Lovadata: http://www.lovdata.no/for/sf/ad/xd-20080222-0166.html

For øvrig vises også til forarbeidene til hjemmelsbestemmelsen til denne forskriften i Ot. prp. nr. 56 (2006-2007) Om lov om endringer i arbeidsmiljøloven og allmennjgøringsloven (innleie, påseplikt for oppdragsgivere og innsynsrett for tillitsvalgte mv.)."

Kva er ein allmenngjord tariffavtale og kva bransjar har ein slik avtale?

Ein allmenngjord tariffavtale er forskrift som angir ein minimumsstandard for lønns- og arbeidsvilkår. Den gjeld for alle som arbeider innan området allmenngjeringa omfattar, sjølv om dei i utgangspunktet ikkje er bundne av ein tariffavtale.

 

Det er sju område som har allmenngjord tariffavtale, også kalla allmenngjeringsforskrift:

Forskriftene vert justerte samtidig med endringar i tariffavtalane dei bygger på. Du kan lese meir om allmenngjering og bestemmingane innan kvart av områda på Arbeidstilsynet sine sider.

Forskriftene om allmenngjering har heimel i allmenngjeringslova. I tillegg til forskriftene om allmenngjorde tariffavtalar, kjem forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynsrett. Denne forskrifta gjeld for dei allmenngjorde områda, både for private og offentlege verksemder. Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, og forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynsrett, er delvis overlappande. Når du følger rettleiinga her på anskaffelser.no følger du i prinsippet begge forskriftene som offentleg oppdragsgjevar. Meir om informasjons-og påseplikt og innsynsretten. 

Merk at forskriftene om allmenngjering av tariffavtalane og forskrift om informasjons- og påseplikt og innsynsrett gjeld uavhengig av verdi på anskaffinga, og at de ved anskaffingar innan dei allmenngjorde områda skal stille krav og følge opp i samsvar med desse forskriftene også under verdigrensa på 1,1 million/1,75 millionar ekskl. mva. som gjeld for forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter.

Kva er meint med «minste arbeidstid»?

Ifølge Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår skal offentlege oppdragsgjevarar, på område som ikkje er omfatta av forskrift om allmenngjord tariffavtale, stille krav om m.a. minste arbeidstid i samsvar med landsomfattande tariffavtale for den aktuelle bransjen.

Footer inn her

Hovudregelen i arbeidsmiljølova er maksimum 9 timar i løpet av 24 timar eller 40 timar i løpet av 7 dagar. Dette er regulert i arbeidsmiljølova kap. 10. Gjennom tariffavtalar kan partane i arbeidslivet verte einige om lågare tal på timar enn bestemmingane i arbeidsmiljølova. Der tariffavtalen gir gunstigare arbeidstid for arbeidstakarane, skal den gjelde. Det er dette vi forstår med «minste arbeidstid». Der tariffavtalen ikkje har slike bestemmingar, gjeld dei generelle bestemmingane i arbeidsmiljølova.

De kan også ta kontakt med partane i arbeidslivet for å få vite meir om arbeidstidsordningane i dei tariffavtalane som er aktuelle for kontraktane dykkar.

Oversettelse av dokumentasjon

I et brev til Difi av 10. april 2013 svarte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) på hvem som skal ta kostnaden for oversettelse dersom dokumentasjonen kun finnes på annet språk enn norsk.

Svaret fra ASD

Det følger av forskriften § 6 første ledd at leverandører og underleverandører på forespørsel skal dokumentere at kravene til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt. Dette er et krav som skal framgå av kontraktene. Dokumentasjonen må være i en slik form og på et språk som gjør den egnet til at oppdragsgiver kan forsikre seg om at kravene til lønns- og arbeidsvilkår er oppfylt. Hvorvidt og i hvilken grad dette innebærer at dokumenter må oversettes vil med andre ord måtte bero på en konkret vurdering.

Det følger av flere avgjørelser fra EU-domstolen at det er adgang til å kreve at arbeidskontrakter mv. oversettes for kontrollformål. I EU-domstolens dom 18. juli 2007 anlagt mot Tyskland fremgår det for eksempel at

«udenlandske virksomheder er forpligtet til at lade arbejdskontrakten eller de bilag, der i henhold til bestemmelserne i arbejdstagerens bopælsland er nødvendige inden for rammerne af Rådets direktiv 91/553/EØF af 14. oktober 1991 om arbejdsgiverens pligt til at underrette arbejdstageren om vilkårene for arbejdskontrakten eller ansættelsesforholdet (EFT L 288, s. 32), lønsedler, optegnelser om arbejdstid og om foretagne lønudbetalinger samt alle øvrige bilag, som de tyske myndigheder forlanger, oversætte til tysk.»

Kravet er nærmere begrunnet i premissene for dommen slik:

«Kravet i AEntG's § 2, stk. 3, om at opbevare de omhandlede dokumenter på værtsmedlemsstatens sprog på byggepladsen har således til formål at gøre det muligt for denne medlemsstats kompetente myndigheder at foretage den nødvendige kontrol på arbejdsstedet for at sikre overholdelsen af de nationale bestemmelser om arbejdstageres beskyttelse, navnlig løn- og arbejdstidsbestemmelserne. Denne type kontrol på stedet ville i praksis blive usædvanlig vanskelig, endog umulig, hvis disse dokumenter kunne fremlægges på det sprog, der anvendes i den medlemsstat, hvor arbejdsgiveren er etableret, eftersom værtsmedlemsstatens offentligt ansatte ikke nødvendigvis forstår dette sprog.»

Her er lenke til dommen

Utgifter til reise, kost og losji

I et brev til Difi av 10. april 2013 svarte Arbeids- og sosialdepartementet på hva som menes med «nødvendige reiseutgifter», «et rimelig antall hjemreiser» og «nødvendig arbeidstøy» i allmenngjøringsforskriftene.

Svaret fra ASD

Tariffnemnda har konkretisert nærmere hva som menes i merknadene til bestemmelsene. I merknaden til § 7 i vedtaket om fastsettelse av forskrift om delvis allmenngjøring av Verkstedsoverenskomsten fra 6. oktober 2008 heter det for eksempel:

«Tariffavtalen har mange detaljerte regler for kompensasjon for denne type utgifter. Tariffnemnda har valgt å foreslå en bestemmelse som ikke angir noe bestemt beløp eller nivå for dekning av utgifter. Den pålegger imidlertid arbeidsgiver å inngå avtale med arbeidstaker om at arbeidsgiver skal dekke slike kostnader. For reiseutgifter legges det til grunn at det ved arbeidsoppdrag som gjør overnatting utenfor hjemmet nødvendig, skal det inngås avtale om dekning av nødvendige utgifter ved arbeidsoppdragets begynnelse og slutt, og om et rimelig antall hjemreiser forøvrig. Det understrekes at det er der virksomhetens behov gjør overnatting utenfor hjemmet nødvendig at forpliktelsen til å inngå avtale om utgiftsdekning inntrer. Bestemmelsen er ikke ment å dekke tilfeller der arbeidstakeren selv velger å bo i lang avstand fra sitt arbeidssted.

For utsendte arbeidstakere som i prinsippet er ansatt i et utenlandsk foretak, vil det vanlige være at bostedet er der virksomheten er lokalisert. Tariffnemnda legger til grunn at reisebestemmelsen innebærer dekning av faktiske utgifter til hjemreiser til arbeidstakers hjemsted, uavhengig av om hjemstedet befinner seg i Norge eller i utlandet, jf. Tariffnemndas uttalelse 20. oktober 2005.

Når det gjelder dekning av kost og losji i forbindelse med at arbeidstaker sendes på oppdrag utenfor sitt hjemsted, er det forutsatt at arbeidsgiver og arbeidstaker i forkant av oppdraget skal inngå avtale om dekning av slike utgifter. Som et utgangspunkt er det arbeidsgiver som skal sørge for kost og losji, men det kan også avtales dekning f.eks. ut fra dokumenterte utgifter, faste satser for kompensasjon, mv. Det kan for øvrig være naturlig å hente veiledning fra VO kap. VII når det skal inngås nærmere avtaler.»

Arbeidstøy

Forskriften om allmenngjøring av tariffavtale for renholdsbedrifter har en bestemmelse om at arbeidsgiver skal holde nødvendig arbeidstøy og vernefottøy tilpasset årstiden og arbeidsplassen. I merknaden til bestemmelsen har Tariffnemnda utdypet dette slik: 

«Med nødvendig arbeidstøy menes vanlig arbeidstøy og gummistøvler eller annet hensiktsmessig fottøy, dersom det er nødvendig. Arbeidstøy og fottøy er bedriftens eiendom om ikke annet er uttrykkelig avtalt. »

 Arbeidsdepartementet legger til grunn at arbeidstøy etter denne bestemmelsen går ut over det som kreves av nødvendig verneutstyr etter arbeidsmiljøloven.

Hva er en byggeplass?

I et brev til Difi av 10. april 2013 svarte Arbeids- og sosialdepartementet (ASD) på hva Forskrift om allmenngjøring av tariffavtale for byggeplasser i Norge definerer som en byggeplass.

Svaret fra ASD

Selve forskriften gir ingen nærmere angivelse av hva som menes med byggeplass. Av merknadene til forskriften framgår det at forskriftens virkeområde skal omfatte alle arbeidstakergrupper og alle typer virksomhet som hører inn under tariffavtalens virkeområde.

Byggfagsoverenskomstens virkeområde er nærmere definert i § 1-1 og omfatter bygg- og byggeteknisk virksomhet med tilliggende arbeider, herunder riving og kildesortering på byggeplass. Det er videre nevnt en rekke fag som omfattes av overenskomsten, blant annet anleggsgartnerfaget, betongfaget, tømrerfaget, murerfaget, rørleggerfaget m.v. Det forutsettes at disse arbeidene utføres i tilknytning til bygg.

Ren anleggsvirksomhet som ikke utføres i tilknytning til bygg vil ikke være omfattet av allmenngjøringsforskriften, men vil kunne være omfattet av anleggsoverenskomsten (Overenskomst for private anlegg 2012-2014 inngått mellom NHO/BNL og LO/Norsk Arbeidsmandsforbund. Denne tariffavtalen gjelder alt anleggsarbeid, herunder anleggsbedriftenes verksteder. Med anleggsarbeid forstås blant annet kraftanlegg, damanlegg, jernbaneanlegg, veianlegg, bruanlegg, kaianlegg, anlegg av flyplasser, kloakk- og vannverksanlegg m.v.

Det vil være grenseflater mellom allmenngjøringsforskriften og ulike overenskomster som det i praksis ikke alltid er like enkelt å finne ut av. I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å kontakte avtalepartene for å avklare nærmere hvilken allmenngjøringsforskrift/ overenskomst det enkelte arbeid mest naturlig hører inn under.

Når skal forskrift om lønns- og arbeidsvilkår gjelda i praksis?

Forskrift om lønns- og arbeidsvilkår kom i 2008 og vart revidert i 2011. Revideringa gjorde forskrifta meir presis

Lenke til forskrifta kan inn her

Før revideringa av forskrifta sa §5 «[..] Oppdragsgiver skal i sine kontrakter stille krav om at ansatte hos leverandører og eventuelle underleverandører som direkte medvirker til å oppfylle kontrakten, har lønns- og arbeidsvilkår som ikke er dårligere enn det som følger av gjeldende landsomfattende tariffavtale, eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Dette gjelder også for arbeid som skal utføres i utlandet». Etter revideringa seier paragrafen «[..] På områder som ikke er dekket av forskrift om allmenngjort tariffavtale, skal oppdragsgiver stille krav om lønns- og arbeidsvilkår i henhold til gjeldende landsomfattende tariffavtale for den aktuelle bransje[..]. Endringen medfører at forskriften får anvendelse for arbeid utført i Norge.»

Eksempel 1

Ei polsk bedrift har ein kontrakt med ei offentleg verksemd for eit anleggsprosjekt i Noreg. Før dei kjem til Noreg, bruker bedrifta til saman to vekeverk på førebuingar i Polen, før dei sender fem medarbeidarar til anleggsplassen. Forskrifta skal gjelde for den tida dei fem medarbeidarane bruker på anleggsplassen i Noreg, ikkje for tida brukt på førebuingar i Polen.

Eksempel 2

Ei offentleg verksemd har ein kontrakt for utvikling og installering av programvare med ei bedrift i India. Arbeidet skjer på den indiske bedrifta sine kontor i Mumbai, og vert installert over internett på den offentlege verksemda sitt utstyr, som står i Noreg. Forskrifta skal ikkje gjelde for dette arbeidet, men den offentlege verksemda er likevel forplikta til å ha med forskriftskrava som kontraktsvilkår viss kontrakten er over grenseverdiane.

Sharethis

Kontakt

Fant du det du lette etter?

Fant du det du lette etter?
*