2.1 Hvem skal følge anskaffelsesforskriften?

Lov og forskrift om offentlige anskaffelser gjelder for følgende oppdragsgivere:((1^Jf. anskaffelsesloven § 2 og forskriftens § 1-2))

• statlige myndigheter((2^Jf. § 1-2 første ledd bokstav a))
• fylkeskommunale og kommunale myndigheter((3^Jf. § 1-2 første ledd bokstav b))
• offentligrettslige organer((4^Jf. § 1-2 første ledd bokstav c))
• sammenslutninger med disse virksomhetene((5^Jf. § 1-2 første ledd bokstav d))

De ulike kategoriene oppdragsgivere er nærmere beskrevet nedenfor.

2.1.1 Stat, fylkeskommuner og kommuner

Forskriften gjelder, for det første, alle etater og organer i staten, fylkeskommunene og kommunene.

Statlige organer er alle organer som utøver lovgivende, utøvende eller dømmende makt.((6^Se sak C-323/96 Vlaamse Raad avsnitt 27)) Departementer, direktorater, fylkesmenn og domstoler er eksempelvis alle å anse som statlige organer. Felles for de institusjoner og virksomheter som regnes som statlige organer er at de utgjør en organisatorisk del av den statlige forvaltning og ikke er skilt ut som et eget rettssubjekt.

Også på fylkeskommunalt og kommunalt nivå vil institusjoner og virksomheter som utgjør en organisatorisk del av den fylkeskommunale eller kommunale forvaltningen være omfattet. Dette gjelder for eksempel skoler og sykehjem.

2.1.2 Offentligrettslige organer

Forskriften gjelder også offentligrettslige organer.

Offentligrettslige organer er organer eller virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter og som står i en nær tilknytning til det offentlige.((7^Jf. § 1-2 andre ledd bokstav b og c)) Begrunnelsen for å inkludere disse er blant annet å hindre at andre hensyn enn rent forretningsmessige kan påvirke virksomhetens valg av leverandører.

Det er tre vilkår som må være oppfylt for at en virksomhet skal anses for å være et offentligrettslig organ:

• Organet må være opprettet for å tjene allmenhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter.((8^Se § 1-2 andre ledd bokstav a))
• Organet må være organisert som et selvstendig rettssubjekt.((9^Se § 1-2 andre ledd bokstav b))
• Organet må ha en tilstrekkelig tilknytning til det offentlige.((10^Se § 1-2 andre ledd bokstav c))

Dersom en virksomhet først er å regne som et «offentligrettslig organ», men også delvis driver kommersielle virksomhet, vil regelverket uansett gjelde for alle anskaffelser som denne virksomheten gjennomfører.((11^Sak C-44/96 Mannesmann avsnitt 32-34))

2.1.2.1 Organet må være opprettet for å tjene allmenhetens behov og ikke være av industriell eller forretningsmessig karakter

Det første vilkåret som må være oppfylt er at organet må være opprettet for å tjene allmennhetens behov, samt at det ikke må være av industriell eller forretningsmessig karakter. Vilkåret legger opp til en todelt vurdering, hvor det både må avgjøres om organet tjener allmenhetens behov, og om organet er av en industriell eller forretningsmessig karakter.((12^Se sak C-360/96 BFI Holding avsnitt 34-36, sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 40 og sak C-567/15 LitSpecMet avsnitt 29. Se også Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets tolkningsuttalelse av 16. september 2010.))

Selv om vilkåret består av to deler, vil det være en helhetsvurdering av virksomhetens karakter som er avgjørende for om vilkåret er oppfylt.((13^Se sak C-567//15 LitSpecMet avsnitt 29-33))

Eksempler på oppdragsgivere som regnes som offentligrettslige organer er helseforetakene, Innovasjon Norge, NRK og Enova SF.

2.1.2.1.1 Allmennhetens behov

Allmennhetens behov er et begrep som skal fortolkes vidt.((14^Sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 41-45)) Det må foretas en konkret vurdering der et sentralt moment er om organet skal ivareta samfunnsmessige behov fremfor juridiske personers eller enkeltpersoners interesse.((15^Goller mfl. (2017) s. 23))Organer som tjener allmennhetens behov vil derfor typisk være organer som utfører oppgaver som man anser for å være samfunnsoppgaver. Dette kan gi seg utslag i at virksomheten deres helt eller delvis er lovregulert, slik at organet har visse rettigheter og plikter. Dersom organet er gitt eksklusive eller særskilte rettigheter kan dette i seg selv være en indikator på at virksomheten er vurdert som viktig for allmennheten.((16^Ot.prp.nr. 71 (1997-1998) punkt 7.1.3)) Tilsvarende vil det være dersom organet utøver aktiviteter som normalt er lagt til det offentlige.((17^Sak C-44/96 Mannesmann avsnitt 24))

Eksempler på type oppgaver som EU-domstolen har ansett som for å tjene allmennhetens behov er fremstilling av offentlige dokumenter som pass og førerkort, offentlig helseforsikringsordninger, og oppgaver knyttet til avfallshåndtering.((18^Se EU-domstolen sak C-44/96 Mannesmann, sak C-300/07 Oymanns og sak C-26/03 Stadt Halle))

2.1.2.1.2 Industriell eller forretningsmessig karakter

Dersom virksomheten til organet tjener allmennhetens behov, må det vurderes om det allmenne behovet som virksomheten skal tjene «er av industriell eller forretningsmessig karakter». I denne sammenheng er det sentralt om organet vil opptre som en privat aktør i markedet eller om det kan komme til å ta hensyn som ikke er rent økonomiske.((20^Se sak C-360/96 BFI Holding avsnitt 43))

EU-domstolen har oppstilt en rekke momenter som er relevante i vurderingen av om virksomheten er av industriell eller forretningsmessig karakter. For det første må virksomhetens formål og hvilke omstendigheter som ledet til opprettelsen av organet vurderes.((21^Sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 59)) I denne sammenheng kan det være nyttig å se på organets formålsbestemmelser.((22^Ot.prp.nr. 71 (1997-1998) punkt 7.1.3))

Det vil videre være av betydning hvilke betingelser organet utøver sine aktiviteter under, herunder om virksomheten drives i et konkurranseutsatt marked, og opererer under normale markedsvilkår. Det vil her være sentralt om virksomheten har fortjeneste som formål. Dersom organet utøver sin virksomhet under normale markedsvilkår vil det normalt sett foreta anskaffelser som er begrunnet i økonomiske hensyn.

I denne sammenheng er det også relevant å se hen til om organet bærer den kommersielle risikoen ved at det opererer på egen regning og risiko.((23^Sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 59)) Dersom det er etablert ordninger for å dekke eventuelle økonomiske tap vil det tale for at det ikke er et organ av industriell og kommersiell karakter, eksempelvis dersom det offentlige vil gå inn og redde virksomheten ved fare for konkurs eller lignende.((24^Sak C-223/99 og C-260/99 Agora Srl avsnitt 40))

Et ytterligere moment av betydning er hvordan organets priser er fastsatt. Dersom prisene er fastsatt av offentlige myndigheter og ikke etter en ordinær markedsprising vil dette tale for at det ikke er et organ som ikke er av industriell eller kommersielle karakter.

2.1.2.2. Organet må være organisert som et selvstendig rettssubjekt

Det andre vilkåret som må være oppfylt er at organet må være organisert som et selvstendig rettssubjekt.((25^Se § 1-2 andre ledd bokstav b)) Et rettssubjekt er en juridisk person som kan ha rettigheter og plikter, samt foreta rettsstiftende handlinger. Eksempler er aksjeselskaper, ansvarlige selskaper, stiftelser og interkommunale foretak.((26^Goller mfl. (2017) s. 25))

2.1.2.3 Organet må være tilstrekkelig tilknyttet til det offentlige

Det tredje vilkåret som må være oppfylt er at organet må være tilstrekkelig tilknyttet til det offentlige.((27^Se § 1-2 andre bokstav c)) For å oppfylle dette vilkåret må et av de følgende alternativene være oppfylt:

• Organet er hovedsakelig finansiert av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer.
• Organets forvaltning er underlagt offentlige myndigheters eller andre offentlige organers ledelsesmessige kontroll.
• rganet har et administrasjons-, ledelses-, eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

Det avgjørende for om disse vilkårene er oppfylt er om virksomheten har en tilknytning til det offentlige som gir det offentlige en mulighet til å utøve innflytelse på virksomhetens beslutninger.((28^Goller mfl. (2017) s. 25)) Vilkårene er alternative, som vil si at kun ett av vilkårene må være oppfylt for at tilknytningen skal anses å være tilstrekkelig. De momentene som inngår i vurderingen av det ene alternativet, kan også ha betydning i vurderingen av et annet alternativ.

2.1.2.3.1 Organet er hovedsakelig finansiert av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer

Alternativet om at organet hovedsakelig må være finansiert av det offentlige må forstås vidt og omfatte mer enn direkte finansiering over det offentliges budsjetter.((29^Sak C-337/06 Bayerischer Rundfunk avsnitt 34)) Om det foreligger finansiering må sees i sammenheng med reglenes formål. Ikke alle utbetalinger har den konsekvens at det offentlige får innflytelse over organets beslutninger og vil skape et avhengighetsforhold.((30^Til dette syn, se sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 21)) At det offentlige betaler for innkjøp foretatt fra andre organer vil eksempelvis ikke medføre at det har en avgjørende innflytelse og kontroll. Grensen mellom hva som skal anses som tilskudd til organets virksomhet og hva som er betaling for en motytelse kan være vanskelig å trekke. Et sentralt moment er antagelig hvorvidt oppdragsgiver har en selvstendig interesse i leveringen av organets ytelse ut over det offentliges interesse i generelt å støtte aktivitetene som organet utøver.((31^Se Dragsten (2013) s. 65, som viser til Steinicke og Groesmeyer (2008) s. 269))

Dersom det offentlige finansierer organet, må det vurderes hvorvidt denne finansieringen utgjør hoveddelen av organets totale finansiering. Det forutsettes at mer enn halvparten av organets finansiering kommer fra det offentlige for at det skal regnes som å «hovedsakelig» være finansiert av det offentlige.((32^Sak C-337/06 Bayerischer Rundfunk avsnitt 33, og sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 32)) Vurderingen må foretas årlig, regnet fra begynnelsen av regnskapsåret det året som anskaffelsen skal foretas.((33^Sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 40)) Alle inntektene som organet har skal tas med i beregningen, inkludert de som kommer fra kommersiell aktivitet.((34^Sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 36))

2.1.2.3.2 Organets forvaltning er underlagt offentlige myndigheters eller andre offentligrettslige organers ledelsesmessige kontroll

Alternativet om at organets forvaltning er underlagt offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organers ledelsesmessige kontroll omtales også som kontrollkriteriet. Kontrollkriteriet må vurderes ut fra en helhetsvurdering av den innflytelsen som det offentlige har på organets beslutninger og om dette kan påvirke organets innkjøpsvirksomhet.((35^Dragsten (2013) s. 80 og sak C-373/00 Adolf Truley avsnitt 69)) Det kan være tale om både alminnelig administrativ kontroll og instruksjonsmyndighet eller lignende. Praksis fra EU-domstolen viser at indirekte kontroll kan være tilstrekkelig for å oppfylle kontrollkriteriet.((36^Sak C-353/96 avsnitt 39 og 40)) Et eksempel er statlig indirekte kontroll med innkjøpere via instruksjonsmyndighet og kontroll av økonomiske aktiviteter.

Det er ikke avgjørende om det offentlige faktisk benytter seg av muligheten til å kontrollere organet, så lenge de har en formell innflytelse.((37^Til dette syn, se sak C-237/99 avsnitt 56)) Kontroll som eksisterer fordi det offentlige utsteder tillatelser og konsesjoner er ikke tilstrekkelig. Tilsvarende er det ikke nok at organet er underlagt en kontroll gjennom generell lovgivning.

I vurderingen av om interkommunale selskaper er offentligrettslige organer, er det et spørsmål om graden av innflytelse skal vurderes for hver enkelt kommune som deltar i samarbeidet, eller det offentlige sett under ett. Her taler formålet bak bestemmelsen for at det ikke er noe krav om at et organ alene har den nødvendige innflytelsen, og for at de ulike kommunene som deltar i et interkommunalt selskap kan identifiseres med hverandre.

At kontrollkriteriet innebærer en helhetsvurdering, medfører at ulike forhold som hver for seg ikke tilsier at kontrollkriteriet er oppfylt, samlet sett kan føre til at vilkåret er oppfylt. Lagmannsretten fant i en sak fra 2014 at et borettslag oppfylte kontrollkriteriet. Borettslaget var etablert av Sortland boligstiftelse som eide 61 prosent av boenhetene, og boligstiftelsen hadde sørget for å vedtektsfeste formålsbestemmelser og reguleringer som forbeholdte boenhetene til personer som boligstiftelsen var ansvarlig for å skaffe bolig til. Domstolen konkluderte med at disse forholdene samlet utgjorde at borettslaget var underlagt boligstiftelsens, og dermed et offentlig organs, kontroll.((38^LH-2014-189202))

2.1.2.3.3 Organet har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer

Et alternativ er at organet har et administrasjons, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er oppnevnt av offentlige myndigheter eller andre offentligrettslige organer.

Administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan er selskapsorganer hvor medlemmene kan ha en reell innflytelse på virksomhetsdriften, herunder de anskaffelsene som organet foretar seg. Dette er typisk styret og generalforsamlingen i et selskap.((39^Dragsten (2013) s. 79)) Representantskapet vil også være et ledelsesorgan dersom det har en reell innflytelse på organets drift.((40^Dragsten (2013) s. 79))

Ordlyden «over halvparten» innebærer at flertallet av medlemmene må være oppnevnt av det offentlige. Vilkåret vil være oppfylt selv om det er ulike offentlige organer som utpeker de enkelte medlemmene. Vilkåret vil som regel være oppfylt der det er snakk om et organ som er eid av det offentlige, fordi eierskap normalt innebærer at man har en rett til å oppnevne selskapets styremedlemmer. Dette utgangspunktet kan imidlertid være begrenset av at aksjonæravtaler eller vedtekter begrenser innflytelsen.

2.1.3 Sammenslutninger med statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter eller offentligrettslige organer

Reglene omfatter også sammenslutninger med statlige myndigheter, fylkeskommunale og kommunale myndigheter og/eller offentligrettslige organer.((41^Jf. § 1-2 første ledd bokstav d)) Bestemmelsen er et utrykk for at anskaffelsesregelverket også gjelder der det offentlige går inn i virksomheter som på den ene siden ikke er selvstendige juridiske personer og som på den annen side ikke alene kan sees på som en lokal eller regional myndighet, eller som et offentligrettslig organ. Bestemmelsen er altså ment å omfatte samarbeids- eller organisasjonsformer som er etablert med offentlige oppdragsgiveres deltakelse, uten at det er etablert en selvstendig juridisk person. Dersom disse har gått sammen i en selvstendig juridisk person, skal organet vurderes opp mot definisjonen av offentligrettslig organ.((42^Se Steinicke og Goersmeyer (2008) s. 298))

Ordlyden i bestemmelsen fastsetter at reglene gjelder for «sammenslutninger med en eller flere oppdragsgivere».((43^Jf. § 1-2 første ledd bokstav d)) Det er ikke noe krav at sammenslutningen må bestå kun av virksomheter som blir regnet som offentlige oppdragsgivere. En sammenslutning hvor private virksomheter inngår vil også kunne være omfattet.((44^Til dette syn, se også Arrowsmith (2014) s. 368))

2.2 Hvilke anskaffelser er omfattet av anskaffelsesforskriften?

2.2.1 Hvilke typer anskaffelser er omfattet av anskaffelsesforskriften?

Lov og forskrift om offentlige anskaffelser gjelder når oppdragsgivere inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter eller gjennomfører plan- og designkonkurranser, med en anslått verdi som er lik eller overstiger 100.000 kroner ekskl. mva.((45^Se lovens § 2 og forskriftens § 1-1))

Forskriften definerer hva som utgjør henholdsvis en varekontrakt, en tjenestekontrakt eller en bygge- og anleggskontrakt i § 4-1.

Varekontrakter er kontrakter om kjøp, avbetalingskjøp, leasing eller leie, med eller uten rett til kjøp, av varer. En varekontrakt kan inkludere monterings- og installasjonsarbeid.((46^Jf. § 4-1 bokstav b))

Tjenestekontrakter er kontrakter om utførelsen av tjenester med unntak av kontrakter som faller inn under definisjonen av en bygge- og anleggskontrakt.((47^Jf. § 4-1 bokstav c))

Bygge- og anleggskontrakter omfatter tre typer kontrakter. Dette gjelder kontrakter om:

• utførelsen eller både utførelsen og planleggingen av bygge- og anleggsarbeider i forbindelse med aktiviteter som angitt i forskriftens vedlegg 1((48^Jf. § 4-1 bokstav d nr. 1))
• utførelsen eller både utførelsen og planleggingen av et bygge- og anleggsarbeid((49^Jf. § 4-1 bokstav d nr. 2))
• utførelsen på en hvilken som helst måte av et bygge- og anleggsarbeid som oppfyller kravene som er satt av en oppdragsgiver som har avgjørende innflytelse på arbeidets art eller planlegging((50^Jf. § 4-1 bokstav d nr. 3))

Et bygge- og anleggsarbeid er definert i forskriften som resultatet av et sett av bygge- og anleggsaktiviteter som i sin helhet er tilstrekkelig til å oppfylle en økonomisk eller teknisk funksjon.((51^Jf. § 4-1 bokstav e))

En plan- og designkonkurranse er definert som en anskaffelsesprosedyre som gjør det mulig for oppdragsgiver å få utarbeidet et planleggings- eller prosjekteringsarbeid, inkludert et design, gjennom en konkurranse der juryen kårer en eller flere vinnere.((52^Jf. § 31-1 første punktum)) Hvordan plan- og designkonkurranser skal gjennomføres er regulert i forskriftens del V. Se kapittel 16 i veilederen for mer informasjon om gjennomføring av konkurranser.

Unntak fra reglene om når kontrakter er omfattet av anskaffelsesregelverket er regulert i anskaffelsesforskriften kapittel 2 og 3. Les mer om reglene om egenregi i veilederens kapittel 4.

2.2.2 Hva er en kontrakt?

2.2.2.1 Innledning

Med kontrakt menes en gjensidig bebyrdende avtale som en eller flere oppdragsgivere inngår skriftlig med en eller flere leverandører.((53^Jf. § 4-1 bokstav a)) Hvis det er en gjensidig bebyrdende avtale, vil utgangspunktet være at anskaffelsesreglene skal følges.

2.2.2.2 Kravet om gjensidig bebyrdende avtale

For at en kontrakt skal være gjensidig bebyrdende i tråd med § 4-1 bokstav a, må begge parter ha forpliktelser etter avtalen. Som gjensidig bebyrdende avtale regnes en avtale hvor hver av partene forplikter seg til å levere en ytelse mot en annen ytelse. EU-domstolen har lagt til grunn at dette også gjelder hvis vederlaget er begrenset til delvis godtgjørelse av kostnadene forbundet med ytelsen.((54^Se Sak C-606/17 IBA Molecular Italy avsnitt 29-31)) Videre er det sentralt om disse forpliktelsene er rettslig bindende slik at de kan håndheves av en domstol.((55^Se sak C-451/08 Helmut Müller avsnitt 62))

Disse forpliktelsene må være gjensidig avhengige av hverandre. For at ytelsen skal være omfattet av anskaffelsesreglene, må den innebære en direkte økonomisk fordel for oppdragsgiver.((56^Se sak C-451/08 Helmut Muller avsnitt 48-49)) En direkte økonomisk fordel trenger ikke innebære at oppdragsgiver mottar materiell eller en fysisk gjenstand, men kan for eksempel innebære bruksrettigheter. Det er heller ikke et krav om at oppdragsgiver selv er direkte mottaker av den økonomiske fordelen.((57^Se KOFA-sak 2023/119 avsnitt 27))

Oppdragsgiver må også gi leverandøren en motytelse, i form av et vederlag. I praksis vil ofte oppdragsgivers vederlag bestå i å betale en sum penger, men det kan også være andre former for økonomisk motytelser, for eksempel å gi avkall på noe en ellers ville fått, eller å gi leverandøren rett til å innsamle vederlag fra tredjeparter.((58^Se sak C-220/05 Auroux avsnitt 45 flg.)) At ytelsene står i misforhold til hverandre, utelukker ikke at det er en gjensidig bebyrdende avtale.((59^Sak C-606/17 Molecular Italy avsnitt 19)) Det avgjørende er om det faktisk foreligger en motytelse eller ikke.((60^Se eksempelvis uttalelse i KOFA-sak 2011/312 avsnitt 70, og sak C-50/14 Azienda avsnitt 52))

2.2.2.3 Kravet om skriftlighet

Det følger av forskriftens definisjon av kontrakt at kontrakten skal være skriftlig.((61^Jf. § 4-1 bokstav a)) Formålet med regelverket og alminnelige omgåelsesbetraktninger tilsier imidlertid at kravene til skriftlighet ikke skal tolkes strengt. I praksis har ikke skriftlighetskravet blitt tolket som en reell begrensning når det gjelder spørsmålet om hvilke kontrakter som er omfattet av forskriften. Dette er delvis fordi det normalt ikke vil forekomme anskaffelser som er omfattet av forskriften uten at de er nedtegnet skriftlig. Det er også fordi omgåelsesbetraktninger tilsier at dersom en oppdragsgiver skulle inngå en slik avtale muntlig, så gjelder anskaffelsesreglene likevel.((62^Se utfyllende vurdering av skriftlighetskravet i KOFAs avgjørelse av 6. november 2012 i de forente sakene 2011/112, 2011/119, 2011/207, 2012/20, 2012/21 og 2012/22, avsnitt 102 flg.))

2.2.2.4 Avgrensning mot ensidig tilskudd

Gjensidig bebyrdende kontrakter må avgrenses mot ensidig tilskudd fra oppdragsgivere, ettersom ensidige tilskudd ikke omfattes av anskaffelsesreglene.

Når grensen mellom gjensidig bebyrdende kontrakter og tilskudd skal trekkes, er det ikke avgjørende hva den konkrete transaksjonen er omtalt som, men hvorvidt det reelt foreligger en gjensidig bebyrdende avtale. For eksempel vil kontrakter som i realiteten gjennomfører et forvaltningsvedtak eller som anses som utøving av offentlig myndighet, falle utenfor.((63^Jf. Direktiv 2014/24/EU-fortalens premiss 5 og 34)) Det er flere momenter som kan være relevante i grensedragningen, og oppdragsgiver må foreta en konkret helhetsvurdering hvor disse vurderes i sammenheng.

EU-kommisjonen har i en veileder for tjenester av allmenn økonomisk interesse((64^Commission staff working document, Guide to the application of the European Unionrules on state aid, public procurement and the internal market to services of generaleconomic interest, and in particular to social services of general interest, SWD(2013) 53 final/2, s. 100-101 spørsmål 218)) angitt enkelte momenter som det kan tas hensyn til i en helhetsvurdering. Det uttales i veilederen at følgende særtrekk taler for at man har å gjøre med en gjensidig bebyrdende kontrakt:

• Formålet med kontrakten er å dekke de behovene den offentlige oppdragsgiver har definert innenfor sitt kompetanseområde.
• Tjenestens karakter og måten den skal utføres på er spesifisert i detalj av den offentlige oppdragsgiver.
• Det er kontraktsfestet et vederlag for tjenesten.
• Den offentlige oppdragsgiver tar initiativet til å finne en leverandør som kan yte tjenesten.
• Kontrakten inneholder misligholdsbeføyelser ved kontraktsbrudd, for eksempel erstatning.

2.2.2.5 Avgrensning mot gaver

Rene gaver til oppdragsgiver faller utenfor kontraktsbegrepet, da oppdragsgiver ikke yter vederlag. Hvis avtalen derimot inneholder både et gaveelement og en form for vederlag, vil det foreligge en gjensidig bebyrdende kontrakt.((66^Jf. KOFA-sak 2011/312 og KOFA-sak 2016/39)) Det må foretas en konkret vurdering for hver enkelt anskaffelse.

Et eksempel på en gave er et fond som gir et beløp til et helseforetak til innkjøp av teknisk utstyr til sykehuset. Hvis giveren har bestemt hva som skal anskaffes og fra hvem, anses dette som en gave til sykehuset, selv om sykehuset selv skal foreta anskaffelsen. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det må gjennomføres en konkurranse der giveren for eksempel har bestemt hvilket merke som skal anskaffes for donasjonen, dersom det ikke er angitt hvilken leverandør det skal kjøpes fra og det finnes flere leverandører av dette merket. Hvis giveren har latt det være opp til oppdragsgiver å bestemme hva som skal anskaffes og fra hvem, må det gjennomføres en konkurranse i henhold til anskaffelsesreglene.

I eksempelet over må mottaker være oppmerksom på at hvis mottak av utstyret anses som en gave, kan mottak av utstyret innebære behov for service eller andre tjenester som kan være omfattet av anskaffelsesregelverket. Oppdragsgiver bør derfor vurdere dette før de mottar en gave.

2.3 Hvem er rettighetshavere etter anskaffelsesregelverket?

Det er kun virksomheter som er rettighetshavere som har rettigheter etter anskaffelsesregelverket, og følgelig kun virksomheter som er rettighetshavere som kan påberope seg disse rettighetene.

Hvilke leverandører som er rettighetshavere etter anskaffelsesforskriften reguleres i anskaffelsesloven § 3. Det deles opp i tre hovedgrupper:

• Virksomheter som er opprettet i samsvar med lovgivningen i en EØS-stat og har sitt sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak i en slik stat.
  Dette omfatter norske virksomheter, virksomheter fra EU-stater og virksomheter fra andre EFTA-stater som er part av EØS-avtalen (Island og Liechtenstein).
  
• Virksomheter som er gitt rettigheter etter WTO-avtalen om offentlige innkjøp (GPA).
  Virksomheter fra Sveits, Canada, USA, Australia, Israel, Japan, Korea, Hongkong, Singapore, Aruba (Nederland), Taiwan, Armenia, Moldova, Montenegro, New Zealand, Storbritannia, Nord-Makedonia og Ukraina har nærmere angitte rettigheter i offentlige anskaffelser i Norge gjennom denne avtalen. 
  
  En nærmere oversikt over hvilke virksomheter som er omfattet for de bestemte landene fremgår av anneksene på WTOs nettside om GPA.
  
• Virksomheter som er gitt rettigheter etter internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av, i det omfang som følger av avtalen.
  Dette gjelder virksomheter fra land som Norge har inngått bilaterale frihandelsavtaler med som omfatter markedstilgang for offentlige anskaffelser. Merk at rettighetene kun gjelder de virksomheter som er omfattet av den enkelte frihandelsavtale.

Se oversikt over hvilke land Norge har inngått bilaterale frihandelsavtaler med og innholdet av dem på regjeringen.no.

Dette betyr at virksomheter fra andre land enn de overnevnte, som for eksempel Kina og Russland((67^I forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina har Norge sammen med EU innført flere sanksjoner. Det er forbudt å tildele eller fortsette gjennomføringen av offentlige kontrakter til eller med fysiske eller juridiske personer fra Russland og med annen tilknytning til Russland. Les nærmere om dette i Sanksjonsforskrift Ukraina (territoriell integritet mv.) § 8n.)) ikke er rettighetshavere etter anskaffelsesregelverket, og at oppdragsgiver følgelig ikke har plikt til å la virksomheter fra disse landene delta i konkurranse om offentlige kontrakter.

Fotnoter

¹Jf. anskaffelsesloven § 2 og forskriftens § 1-2

²Jf. § 1-2 første ledd bokstav a

³Jf. § 1-2 første ledd bokstav b

⁴Jf. § 1-2 første ledd bokstav c

⁵Jf. § 1-2 første ledd bokstav d

⁶Se sak C-323/96 Vlaamse Raad avsnitt 27

⁷Jf. § 1-2 andre ledd bokstav b og c

⁸Se § 1-2 andre ledd bokstav a

⁹Se § 1-2 andre ledd bokstav b

¹⁰Se § 1-2 andre ledd bokstav c

¹¹Sak C-44/96 Mannesmann avsnitt 32-34

¹²Se sak C-360/96 BFI Holding avsnitt 34-36, sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 40 og sak C-567/15 LitSpecMet avsnitt 29. Se også Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets tolkningsuttalelse av 16. september 2010.

¹³Se sak C-567//15 LitSpecMet avsnitt 29-33

¹⁴Sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 41-45

¹⁵Goller mfl. (2017) s. 23

¹⁶Ot.prp.nr. 71 (1997-1998) punkt 7.1.3

¹⁷Sak C-44/96 Mannesmann avsnitt 24

¹⁸Se EU-domstolen sak C-44/96 Mannesmann, sak C-300/07 Oymanns og sak C-26/03 Stadt Halle

¹⁹Jf. avsnitt 48

²⁰Se sak C-360/96 BFI Holding avsnitt 43

²¹Sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 59

²²Ot.prp.nr. 71 (1997-1998) punkt 7.1.3

²³Sak C-18/01 Taitotalo avsnitt 59

²⁴Sak C-223/99 og C-260/99 Agora Srl avsnitt 40

²⁵Se § 1-2 andre ledd bokstav b

²⁶Goller mfl. (2017) s. 25

²⁷Se § 1-2 andre bokstav c

²⁸Goller mfl. (2017) s. 25

²⁹Sak C-337/06 Bayerischer Rundfunk avsnitt 34

³⁰Til dette syn, se sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 21

³¹Se Dragsten (2013) s. 65, som viser til Steinicke og Groesmeyer (2008) s. 269

³²Sak C-337/06 Bayerischer Rundfunk avsnitt 33, og sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 32

³³Sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 40

³⁴Sak C-380/98 University of Cambridge avsnitt 36

³⁵Dragsten (2013) s. 80 og sak C-373/00 Adolf Truley avsnitt 69

³⁶Sak C-353/96 avsnitt 39 og 40

³⁷Til dette syn, se sak C-237/99 avsnitt 56

³⁸LH-2014-189202

³⁹Dragsten (2013) s. 79

⁴⁰Dragsten (2013) s. 79

⁴¹Jf. § 1-2 første ledd bokstav d

⁴²Se Steinicke og Goersmeyer (2008) s. 298

⁴³Jf. § 1-2 første ledd bokstav d

⁴⁴Til dette syn, se også Arrowsmith (2014) s. 368

⁴⁵Se lovens § 2 og forskriftens § 1-1

⁴⁶Jf. § 4-1 bokstav b

⁴⁷Jf. § 4-1 bokstav c

⁴⁸Jf. § 4-1 bokstav d nr. 1

⁴⁹Jf. § 4-1 bokstav d nr. 2

⁵⁰Jf. § 4-1 bokstav d nr. 3

⁵¹Jf. § 4-1 bokstav e

⁵²Jf. § 31-1 første punktum

⁵³Jf. § 4-1 bokstav a

⁵⁴Se Sak C-606/17 IBA Molecular Italy avsnitt 29-31

⁵⁵Se sak C-451/08 Helmut Müller avsnitt 62

⁵⁶Se sak C-451/08 Helmut Muller avsnitt 48-49

⁵⁷Se KOFA-sak 2023/119 avsnitt 27

⁵⁸Se sak C-220/05 Auroux avsnitt 45 flg.

⁵⁹Sak C-606/17 Molecular Italy avsnitt 19

⁶⁰Se eksempelvis uttalelse i KOFA-sak 2011/312 avsnitt 70, og sak C-50/14 Azienda avsnitt 52

⁶¹Jf. § 4-1 bokstav a

⁶²Se utfyllende vurdering av skriftlighetskravet i KOFAs avgjørelse av 6. november 2012 i de forente sakene 2011/112, 2011/119, 2011/207, 2012/20, 2012/21 og 2012/22, avsnitt 102 flg.

⁶³Jf. Direktiv 2014/24/EU-fortalens premiss 5 og 34

⁶⁴Commission staff working document, Guide to the application of the European Unionrules on state aid, public procurement and the internal market to services of generaleconomic interest, and in particular to social services of general interest, SWD(2013) 53 final/2, s. 100-101 spørsmål 218

⁶⁵Se avsnitt 31

⁶⁶Jf. KOFA-sak 2011/312 og KOFA-sak 2016/39

⁶⁷I forbindelse med Russlands invasjon av Ukraina har Norge sammen med EU innført flere sanksjoner. Det er forbudt å tildele eller fortsette gjennomføringen av offentlige kontrakter til eller med fysiske eller juridiske personer fra Russland og med annen tilknytning til Russland. Les nærmere om dette i Sanksjonsforskrift Ukraina (territoriell integritet mv.) § 8n.